Det er ikke veien å gå
Som yogalærer jobber jeg med min egen og andres kropper til dagen. Det er fascinerende hvordan kroppen kan formes og endres med hjelp av ivaretakelse, regelmessighet og tålmodighet. Det handler i stor grad om å møte motstanden som sitter i kroppen med en åpen og nysgjerrig holdning. Et viktig prinsipp når vi jobber med kroppen er at dersom vi pusher for hardt inn i motstand skaper vi bare mer motstand, pusher vi enda hardere kan vi gjøre stor skade.
Prinsippet rundt motstand er universelt, noe som vi etter hvert har begynt å ta lærdom av på flere områder. Det har resultert i en endring i hvordan vi møter barna våre, hvordan vi behandler psykisk syke, rus- og avhengighet, hvordan vi driver kriminalomsorg og så videre. Prinsippet har vist oss at å henge ut, fordømme, straffe og stigmatisere skaper motstand i form av aggresjon, skam og tristhet. Slike destruktive krefter har liten eller ingen effekt, men viser seg i noen tilfeller tvert i mot å virke mot sin hensikt. Innen psykologien kan teorien om kognitiv dissonans fortelle oss at sterkt ytre press ikke vil skape holdningsendring.
Dette til tross opplever vi i dag det vi nesten kan kalle en kollektiv og offentlig hets av mennesker i forbindelse med vaksinediskusjoner og med hensyn til vaksinestandpunkt og -status. Det er trist å observere hvordan vi lar oss rive med i en generell kritikk av andre mennesker uten at vi engang vet hvem “disse andre” er. Og det går begge veier, paradoksalt nok er de sterkeste røstene sin egen største fiende om vi bare hadde snudd problemstillingen på hodet.
Det er viktig for meg å understreke at dette handler om våre holdninger og handlinger med hensyn til andre mennesker og ikke er et uttrykk for mitt standpunkt i vaksinediskusjonen. At jeg har fulgt oppfordringen og med det er fullvaksinert mot korona gir meg ingen rett til å trekke konklusjoner på generelt grunnlag og hetse andre mennesker. Det gir for øvrig ikke andre mennesker rett til å anklage meg for å bare følge flokken og ikke ta egne bevisste og informerte valg. Det betyr på ingen måte at jeg kan påberope meg å ha gjort “det eneste rette”. Men det betyr heller ikke at jeg ikke kan kjempe for det jeg tror på - med respekt.
Vi må ta innover oss at selv om et valg er “riktig” for noen betyr det ikke at det er “riktig” for alle. At et valg er “riktig” for helheten betyr det ikke at det er “riktig” for enkeltmennesket. Og hva om vi setter helheten i et større perspektiv? At et valg er “riktig” for Norge og nordmenn generelt, betyr ikke at det er “riktig” for verden som helhet eller for mennesker i fattige land som bare kan drømme om de muligheter og den helsehjelp som vi faktisk har tilgang til i vårt lille land. Dette er ikke er ikke ment som argumentasjon, kun som refleksjon. Det handler om å ta et informert valg for seg selv i tråd med egne verdier. Det handler om å skape en ydmykhet med hensyn til de mennesker som gjør valg vi ikke helt forstår. Å møte alle mennesker med omsorg og tålmodighet fremfor å skape større motstand. Som med alt annet finnes det ikke svart eller hvitt - det finnes alle nyanser derimellom. Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at jeg ikke sitter med fasiten, men det er det heller ingen andre som gjør. “Fasiten” kan som vi har sett slå tilbake på måter vi ikke engang kan forestille oss.
Vi er alle slitne og tålmodigheten er tynnslitt. Møt hverandre (og deg selv) med omsorg og vennlighet, fremfor frykt og mistro. Husk at det aldri er bare den siste dråpen i begeret som gjør at det renner over!