Som liten drømte jeg om en superkraft. Ikke den typiske superkraften som det å fly eller å være uovervinnelig. Jeg drømte om kraften til å overføre følelser og sansninger til hverandre. På den måten kunne vi virkelig oppleve, kjenne på og forstå hvordan våre ord og handlinger føltes av andre. Jeg var overbevist om at dette var den ultimate måten å sørge for at vi behandlet hverandre godt og hindre oss fra å gjøre hverandre urett.

I dag forstår jeg vi alle har denne superkraften i oss. Å forstå andre er en raffinert biologisk prosess som er dypt integrert i vårt nervesystem. Prosessen er grunnleggende avhengig av at vi er bevisst på hvordan vi selv har det, og at vi klarer å sette oss inn i hvordan andre kan ha det.

Som voksne har vi et særlig ansvar for å forstå og romme alle følelser. Mens våre barns nervesystem er under utvikling vil de se verden gjennom våre øyner og speile sine følelser i våre ord og handlinger. På denne måten lærer de ikke bare hvordan de skal oppføre seg, men de danner også sitt eget selvbilde utfra måten vi møter dem på.

Derfor er det ikke uvesentlig hvordan du som voksen uttrykker og oppfører deg. Manglende evner til selvregulering har potensiale til å bli uhensiktsmessige mønstre med destruktive konsekvenser som gjentar seg i generasjoner. Dette kan skyldes at man projiserer ubearbeidede følelser til omgivelsene, eller undertrykker følelser og undervaliderer egne behov. Det kan også skyldes fravær av emosjonell speiling. Som for eksempel voksne som ikke er tilstede eller er utilgjengelige på grunn av jobb, personlige aktiviteter eller utfordringer, bruk av digitale medier eller latterlig nok kosmetiske inngrep som påvirker kroppsspråk og mimikk.

Å forstå andre er blant våre aller viktigste ferdigheter for overlevelse som mennesker og som samfunn. Å forstå oss selv er superkraften som gjør denne ferdigheten tilgjengelig for oss.