Du var samfunnsidealet på den perfekte kvinnen. Velutdannet, velartkulert og tilstrekkelig ambisiøs. Veltrent, fornuftig og passelig engasjert.

Men du var bare 15 år da du viste de første tegnene. Sykelig tynn, tapt menstruasjon og kontrolladferd. Oppmerksomheten du fikk var uforbeholdent positiv, i andres øyner var du flink. Men dine nærmeste forstod alvoret og du "fikset" det og gikk videre.

Det var sånn du var, du bare "fikset" alt. Fra du var liten var mantraet ditt " Blir snart bra". Selv når du satt der foran sjefen din, full av angst, var det dette du gjentok. "Jeg er snart tilbake i full jobb, jeg fikser dette."

Hvordan kunne dette skje med deg som gjorde alt "riktig"? Og sant skal sies du gjorde på sett og vis det, vanene dine var åpenbart sunne og ingenting å utsette på.

Det var ikke det du gjorde som var problemet. Problemet oppstod som summen av det du gjorde, og som en konsekvens av hvorfor du gjorde det.

Gapet mellom din indre verden og den ytre verden ble for stor. Du snublet og falt, og det emosjonelle nettet som skulle ta deg i mot var borte.

Det triste er at du ikke er enestående. Stadig flere, stadig yngre...

Kjære kvinne, i forsøk på å gjøre alt "riktig" , utsletter du deg selv. Du slutter å lytte til kroppens visdom, du slutter å gjøre det som får hjertet ditt til å synge, du overhører signalene og gjør det du tror er forventet framfor å gjøre det du trenger og drømmer om å gjøre.

Kjære kvinne, det er tid for å gjøre det du kan for å unngå at det skjer igjen. Ikke som i å "fikse" det, men å våge å åpne opp, gå dypere og finne veien tilbake til deg selv.