Vi skaper ikke lys med mer mørke.

Noen kaller det "bygdedyret", andre kaller det "janteloven". Felles for de begge er at de har en kulturell og historisk forankring, og en valør farget av det samfunnet der de får regjere. I tillegg finnes det ofte en manglende evne til å se seg selv som en del av fenomenet, men heller som et offer for systemet. Det skapes en polarisering mellom oss/meg og de/deg. Alle samfunn, små og store, har sin egen versjon av dette fenomenet i større elle mindre grad.

Menneskene som selv lever i systemet er ofte blinde for det. Og famlende hvileløst rundt i mørke risikerer vi å slå hodet i veggen, støte i hverandre og tråkke hverandre på tærne uten at det egentlig er vår intensjon.

Når vi ikke velger å bringe lyset inn i de mørke krokene er det i frykt for å se eller bli å bli sett. I frykt for for å måtte ta ansvar for vår egen rolle, gjøre nødvendige konfrontasjoner og ta nye valg.

I mørket er verden enten sort eller hvit. Det skapes en polarisering mellom riktig og galt, for og imot, loyal og illoyal, det finnes ingenting imellom. Desto sterkere polarisering, desto sterkere blir frykten og desto vanskeligere er det å bringe inn lyset.

Det sterkt polariserte samfunnet evner ikke å se å skjønnheten i nyanser og mangfold. Det sterkt polariserte samfunnet mister kraften som finnes i annerledeshet og nytenkning. Det sterkt polariserte samfunnet går glipp den helende kraften i sårbarhet og samhold.

Det polariserte samfunnet trenger ikke mer mørke, men fakler som lyser opp hver krok uten skam og fordømmelse. Med vennlig aksept for vår ufeilbarhet, en varmen hånd av omsorg og tilgivelse for oss selv og hverandre.

Det ingen som eier sannheten, til syvende og sist hviler utfallet på naturens skuldre.

Vær en fakkel og bring lys inn i de mørke krokene.