Traumer forbindes ofte med de store, dramatiske hendelsene – ulykker, tap eller opplevelser av vold. Men virkeligheten er mer nyansert. Som Gabor Maté uttrykker det: "Trauma is not what happens to us, but what we hold inside in the absence of an empathetic witness." Traumer handler altså ikke bare om selve hendelsen, men om de indre arrene som blir liggende i kropp og sinn. Det handler om det vi ikke fikk prosessert, de delene av oss som ble stengt ned eller frakoblet for å beskytte oss selv.

Moderne samfunnsstrukturer kan i seg selv skape fragmentering, ikke nødvendigvis gjennom direkte traumer, men gjennom subtil og vedvarende belastning. I dag lever mange i en konstant tilstand av press og stress, hvor krav om prestasjon og effektivitet får forrang over omsorg og selvivaretakelse. Rollen til de tradisjonelle omsorgsoppgavene – som har røtter i fellesskap, hvile og nærhet – blir ofte overskygget av produktivitetsidealer. Dette fokuset på "effektivitet" skaper et snevert syn på hva som verdsettes i hverdagen og hva som prioriteres. Når fellesskap og hvile erstattes med krav om mer arbeid, mer prestasjon, mer synlighet, kan vi miste kontakten med vår dypeste essens og tilknytningen til både oss selv og andre.

For mange oppleves dette som et vedvarende press. Dan Siegel beskriver hvordan vi, i vårt hektiske tempo, kan miste evnen til å prosessere de erfaringene vi gjør oss. Uten tid og rom til å være i kontakt med kroppen og følelsene våre, blir vi gjerne stående i en slags tomhet – stadig på flukt fra sansene våre, fra ubehag og uro. Vi er til stede, men kanskje bare halvveis, ofte fanget i et tankekjør eller i oppslukende rutiner.

Avhengighet som mestringsstrategi

I fraværet av ekte tilstedeværelse søker vi ofte substitutter for å håndtere indre uro. Avhengighet kan være et forsøk på å skape trygghet der vi mangler det, enten det er gjennom rus, overdreven trening, kontroll over mat, eller gjennom arbeid. Maté peker på hvordan avhengighet i essens er en mestringsstrategi, en flukt fra ubehag, forankret i et ønske om å føle seg hel. Avhengighetens natur er egentlig irrelevant; det kan like gjerne være prestasjon som alkohol – målet er å dekke over en underliggende smerte og å gi en midlertidig følelse av kontroll. Men denne kontrollen er ofte illusorisk og bringer oss bare lenger fra kjernen.

“The attempt to escape from pain creates more pain.” -Gabor Maté

Dette mønsteret kan sees som en refleksjon av et samfunn med mange uuttalte normer. Forventningen om stadig fremgang og suksess gir lite rom for svakhet og sårbarhet, for å være i kontakt med de delene av oss som trenger omsorg. Kanskje er det også her vi kan begynne å gjenkjenne traumer som en kollektiv opplevelse. Mange av oss deler disse kampene – følelsen av å måtte mestre, prestere eller rømme fra et indre ubehag vi ikke vet hvordan vi skal håndtere. I dette perspektivet blir samfunnet, med sine krav og standarder, en arena for en form for kollektiv fragmentering.

En viktig årsak til denne fragmenteringen kan knyttes til det Bessel van der Kolk beskriver som kroppens manglende evne til å «vende seg mot ubehaget». Uten mulighet til å prosessere og integrere det som skjer rundt oss, får ikke hjernen rom til å hele, bearbeide, eller slippe fri. For mange oppstår det derfor en oppsplitting mellom kropp og sinn, mellom tanker og følelser. Resultatet kan være en generell følelse av uro, stress eller ensomhet, som mange av oss kanskje ikke forstår årsaken til. Vi vet bare at vi ikke føler oss hele, at noe mangler – en følelse som igjen kan være en kilde til avhengighetsmønstre.

Kroppens skjulte slitasje

Allostatisk belastningsteori gir oss en ramme for å forstå hvordan selv «små» stressfaktorer over tid kan bygge seg opp og skape kronisk belastning i kroppen. Begrepet, utviklet av nevrobiolog Bruce McEwen, beskriver den samlede "kostnaden" kroppen vår betaler for å opprettholde balanse når vi utsettes for gjentatt stress. Kort forklart er allostatisk belastning de kumulative endringene i kroppen som oppstår når vi må reagere på vedvarende utfordringer – enten de er psykologiske, sosiale eller miljømessige. Det handler om hvordan kroppen vår tilpasser seg stress, og hvordan denne prosessen over tid kan skape en slags slitasje som forstyrrer vår naturlige evne til å være i ro.

Når vi utsettes for kortvarige stressfaktorer, aktiveres det sympatiske nervesystemet, som frigjør stresshormoner som adrenalin og kortisol. Dette er en normal og sunn respons. Men når belastningen ikke opphører og stressresponsen forblir aktiv, skjer det gradvis endringer i kroppens fysiologi. Kroppen reagerer som om den stadig befinner seg i en alarmberedskap, og det er her den allostatiske belastningen begynner å gjøre skade. På lang sikt kan dette føre til en rekke helseutfordringer, fra høyt blodtrykk og svekket immunsystem til angst og depresjon.

Allostatisk belastning er også nært knyttet til fragmentering, da langvarig stress kan hindre hjernen i å bearbeide og slippe opplevelser og følelser. Vi kan utvikle en konstant årvåkenhet eller en følelse av å være "på vakt", som om kroppen aldri helt slapper av eller kommer i balanse. Over tid mister vi kanskje evnen til å føle oss trygge og rolige, selv når det ikke er noen ytre trusler til stede. Denne tilstanden kan oppleves som fragmentering – en oppsplitting mellom kropp og sinn, mellom den ytre verden og vår indre opplevelse.

Allostatisk belastning påvirker også relasjoner og tilknytning. Som nevrobiologene beskriver, er en regulert kropp og et rolig nervesystem avgjørende for dyp, meningsfull kontakt med andre. Når vi er under konstant stress, blir vi mindre mottakelige for positive interaksjoner, og selv nærhet kan føles overveldende. I denne tilstanden blir det vanskeligere å finne tilhørighet og dyp kontakt, og vi kan gradvis isolere oss, kanskje uten helt å forstå hvorfor.

"Being able to feel safe with other people is probably the single most important aspect of mental health." -Besser van der Kolk

Mangel på trygghet skaper en kontinuerlig spenning, som igjen gjør at vi forblir i et evig alarmberedskap som kan hindre tilknytning og bearbeiding av opplevelser. Små, daglige påkjenninger blir til slutt for tunge å bære, og kroppen reagerer som om den stadig var i alarmberedskap. Over tid betyr dette en konstant aktivering av kroppens stressrespons, og vi mister gradvis vår naturlige evne til å regulere, til å finne tilbake til ro.

Veien ut av allostatisk belastning handler derfor om å redusere kroppens konstante beredskap gjennom tilnærminger som ro og hvile, aktivitet som roer nervesystemet, og praksiser som mindfulness og tilstedeværelse. Ved å gi kroppen rom til å finne tilbake til balanse og trygghet kan vi begynne å redusere den opparbeidede belastningen. Når vi lærer å være med oss selv på en trygg måte, uten konstante krav og ytre stressfaktorer, kan vi gradvis redusere den skjulte slitasjen – og finne tilbake til den naturlige rytmen og helheten i oss selv.

Veien tilbake til helhet

For å gjenfinne sporene i sjelen, for å gjenoppdage oss selv og våre relasjoner, må vi våge å se på hvordan disse kreftene former oss. Vi må også begynne å anerkjenne viktigheten av å prosessere, av å være til stede med både kropp og sinn, og ikke minst å respektere fellesskapet og støtten i omgivelsene våre.

Kanskje handler det om å redefinere hva som egentlig har verdi i våre liv – å tillate hvile, fellesskap og omsorg å få en like viktig plass som prestasjon og produktivitet. Hvis vi gjør det, kan vi finne en vei tilbake til oss selv og oppdage hvordan vi kan hele både individuelle og kollektive sår. Som Dan Siegel sier, er nøkkelen til helbredelse og velvære nettopp integrasjon. Når vi integrerer erfaringene våre, kan vi gjenopprette forbindelsen med oss selv og fellesskapet, og i denne prosessen gjenskape sporene i sjelen som gjør oss hele og forankret i både oss selv og i verden.