Etter et halvt liv levd utenfor stedet hvor jeg vokste opp valgte jeg sommeren 2018 å flytte tilbake til Måløy. Med meg på flyttelasset hadde jeg min mann og mine tre barn. Det var ikke så mange, inkludert meg selv, som hadde trodd at det skulle skje. Og når jeg reflekterer over hvorfor vi tok dette valget så finner jeg ikke en entydig og åpenbar forklaring, bare en følelse av at vi har gjort det riktige.

Helt i fra min tidlige ungdom var jeg fast bestemt på at jeg skulle flytte fra hjemstedet mitt. Og i en alder av 20 år gjorde jeg det, uten å se meg tilbake. Ikke fordi jeg ikke likte stedet eller fordi jeg hadde vonde minner der i fra. Små steder kan gi en opplevelsen av å alltid være synlig og eksponert, det finnes ikke noe sted å gjemme seg bort. Du blir vurdert og dømt ut i fra alt du gjør, hvor du har ditt hjem, og hvem du er i familie med. Om du ikke er trygg i deg selv eller komfortabel med den du er gir dette fort en følelse av å være avkledd og sårbar. Selv opplevde jeg en sterk følelse av å ikke passe inn, og uroen ble for stor å bære. Det skulle ta over 20 år før jeg innså at flukten var en flukt fra meg selv og ikke fra stedet der jeg vokste opp.

Vendepunktet kom i 2015 da jeg på mer enn en måte fikk eksistensen kastet i fanget. Mitt perspektiv på livet endret seg fullstendig.

“Når vi blir i stand til å se livet som en helhet og til å se at vi alle er unike, blir vi også i stand til å innse at vi har ansvar for å forme vårt eget liv.”

Livet i Bergen, slik jeg og familien min kjente det, var etter dagens målestokk etablert og vellykket. Både jeg og min mann hadde gode og trygge jobber som vi trivdes i. Etter år med renovering og oppussing var hjemmet vårt begynt å finne sin endelige form. Vi hadde etablert kjærkomne vennskap med kollegaer og naboer, og barna hadde formet fine vennskapsbånd gjennom år i barnehage, med skolegang og på fritidsaktiviteter.

Midt i dette livet som tilsynelatende var slik det skulle være, var det fortsatt noe som manglet. I min egen navlebeskuende prosess innså jeg at jeg hadde mistet meg selv. Jeg hadde skapt et liv slik jeg trodde det burde være heller enn å følge mitt eget hjerte. Å bli bevisst på dette gav meg en sjanse til å komme tilbake til meg selv og min egen sannhet. Den dypeste sannheten ligger ikke i hodet, men i hjertet og vi må selv ta ansvar for å lytte slik at vi kan bevege oss i en retning som er i samsvar med våre verdier.

Med ny innsikt og en åpen og bevisst holdning var det som om jeg opplevde mitt gamle hjemsted, Måløy, med helt nye øyner sommeren 2017. Alt kjentes så nært og ekte, og jeg oppdaget et inderlig savn etter stedet og menneskene her. Å se det potensiale som finnes i dette fantastiske naturlandskapet var et inntrykk som ikke slapp taket. Det forsterket min lengsel etter å realisere drømmer, om å virkeliggjøre visjoner, om å bidra og gjøre en forskjell.

Når alt kommer til alt spiller det ingen rolle hvor du er så lenge du er hjemme i deg selv. For meg har allikevel det å vende hjem til Måløy vært en viktig del av min egen prosess. Selv om jeg har brutt de trygge rammene med en fast jobb, et etablert hjem og rutinerte hverdager gir nærheten til det som er kjent og kjært en indre ro. Men etter å ha brukt flere tiår på å manifestere mønstre tar det tid å komme ut av dem. Frykten for at livet ikke faller på plass slik jeg ønsker eller at jeg ikke blir akseptert for den jeg er ligger fortsatt og lurer. Jeg har fortsatt en vei å gå for å finne min helt egen tydelige stemme, og til å stole på at det er trygt å gå i nye og ukjente spor. Da gjelder det å finne veien hjem til seg selv gang på gang.

Finne veien hjem