Det moderne paradokset
Desto hardere den moderne verden prøver å fikse våre problemer, desto større avstand ser det ut til at vi skaper til våre grunnleggende, unike verdier og behov.
Det finnes en verden der ute som forteller oss hva vi bør og ikke bør gjøre for å leve et sunt, vellykket og lykkelig liv. Aldri før har kunnskapen vært mer tilgjengelig og aldri før vitenskapen vært mer overbevisende. Dette til tross ser vi en økning i mentale og fysiske utfordringer i befolkningen, særlig blant unge mennesker.
Det er stort fokus på å tjenester og produkter som skal fikse dine problemer, og felles for mange er en “utenfra og inn”/”ovenfra og ned”-tilnærming med lovnad om “quic-fix” og symptomreduksjon.
Dette er et sterkt kulturelt fenomen, med et kapitalistisk utspring, som dessverre har fått befeste seg som destruktive personlige mønstre i store deler av befolkningen. Og til tross for at vi ser ut til å bli mer bevisst på dette fenomenet er de kapitalistiske samfunns-rammene øredøvende og ser ut til å kunne stå stødig en god stund til.
Mye av det som i utgangspunktet ligger naturlig for oss slås det nå finansiell kron og mynt på. Problemer som i hovedsak er forårsaket av teknologisk og samfuns-strukturell og -kulturell utvikling skal fikses med stadig nye produkter og tjenester. Vår moderne livsførsel skaper en sanselig, emosjonell, mental og fysisk vakuum, og den opplevde tomheten fylles med erstatninger som skaper behov for stadig mer.
Som kvalitetsleder i en stor virksomhet lærte jeg tidlig at Korrigerende tiltak i forbindelse med uønskede hendelser og forbedringsområder hadde kortvarig og forbigående effekt. I likhet med Korrigerende tiltak har symptomreduksjon liten eller ingen effekt på den egentlige årsaken til “problemet”.
Vi menneske har ikke endret oss på mange tusener av år, nervesystemet vårt klarer ikke å holde følge med den eksplosive utviklingen; vi er ganske enkelt ikke designet for å leve i 2022. For å skape mening og livskvalitet i den moderne verden må vi bli bevisst på hvem vi er og hva vi har behov for. For å fylle tomrommet må vi gi slipp på den samfunnskulturelle fasiten, og gjenopprette kontakten med vårt sanselige, emosjonelle, mentale og fysiske landskap, og gjøre valg ut fra våre helt unike verdier og behov.
“There comes a point where we need to stop just pulling people out of the river.
We need to go upstream and find out why they’re falling in.”