Noe må gå tapt

Det ligger en utbredt forventning om evig vekst i det moderne samfunnet, på samme tid eksisterer det en dyp motstand mot tap og død. Dette skaper en grunnleggende frykt og en konstant vaktsomhet mot alt som står veien og truer livet slik vi kjenner det. Resultatet blir spenninger, splittelse og mistro, i seg selv og til andre.

Men tap og død trenger ikke være sorgfullt og dystert, faktisk så er det en forutsetning for balanse og nyskaping. Vi trenger å komme tilbake til det naturen så fint demonstrerer for oss i stødig syklisk rytme: Alt har sin tid. Om vi ikke er villig til å la noe gå tapt vil naturen sørge for at sirkelen sluttes og døden påtvinges oss.

Høsten er en tid for søke dypt i seg selv og varsomt bringe lyset inn i de mørke skyggene. Det er en tid for å frigjøre seg fra det som ikke lenger er fruktbart, og gi slipp på det som holder deg tilbake. Det handler om å gi seg selv næring, gi slipp på krav og forventninger, og sette tydelige grenser.

Selv har jeg gått gjennom en personlig frigjøringsprosess denne høsten. Det har vært vanskelig og vondt, men absolutt nødvendig for å ta tilbake kraften i meg selv. I prosessen er det blitt klart for meg at noe må gå tapt for at jeg skal kunne bevege meg i en retning som er i tråd med mine egne behov, verdier og intensjoner. Med denne erkjennelsen er det som om en bør letter fra skuldrene, det skapes rom for noe nytt, ukjent og spennende.