Hvordan skaper vi fellesskap når ingen ser på?

Jeg har fulgt Team PØLSA på NRK, og det har vært en emosjonell berg-og-dal-bane. Det er lett å la seg berørae av historiene som fortelles. Vi ser mennesker støtte hverandre, bygge relasjoner og vokse gjennom fellesskapet. Det er inspirerende. En fortelling om hva vi kan få til sammen.

Og vi er alle enige: Dette er viktig! Budskapet treffer, verdiene resonnerer.

Men så kommer den ubehagelige vrien, den som setter alt i perspektiv.

Pia, en av deltakerne, sier det rett ut: “Team Pølsa er en pause fra realitetene.”

Den setningen ble sittende i meg.

Hva betyr det? At fellesskapet vi ser på skjermen er unntaket, ikke regelen? At vi beundrer lagånd når vi ser den i en TV-produksjon, men ikke nødvendigvis bygger den i vår egen hverdag?

For hva skjer når kameraene slås av? Når fellesskapet ikke lenger er rammet inn av en konkret målsetning, en trener som leder veien, og et publikum som heier?

Hvor mange av oss ser oss selv i speilet og spør:

Hvordan skaper vi lagånd i samfunnet, også når ingen ser på?

Pia, som er 15 år gammel, understreker flere ganger at hun for første gang i sitt liv er en del av et lag. For henne er dette en helt ny opplevelse, en følelse av å bli sett, inkludert og være en del av noe større. Det rørte meg dypt.

Hvor mange andre har kanskje aldri hatt den muligheten?

Hva skaper egentlig fellesskap?

Vi snakker ofte om behovet for bedre systemer, flere tiltak og mer støtte. Men jeg tror ikke løsningen ligger i flere tjenester, nye programmer eller enda en reform.

Det vi mangler, er de strukturelle rammene for ekte fellesskap.

For hvem har egentlig ansvaret for lagånd? Idrettslagene? Skolene? Arbeidsplassene? Det offentlige?

Eller oss alle?

Vi har bygget et samfunn der individuell mestring står i sentrum. Vi belønner suksesshistoriene, men overser de usynlige nettverkene som bærer oss gjennom hverdagen.

Fellesskap har blitt noe vi oppsøker, ikke noe vi lever i.

Når lagånd blir et prosjekt

Programmer som Team PØLSA fungerer fordi de gir oss et rammeverk for fellesskap. Deltakerne samles rundt et felles mål. Det finnes en tydelig ledelse, struktur og forventninger. Alle vet hva de kjemper for, og de vet at de blir sett.

Men hva med dem som ikke er med?

Hvordan bygger vi samhold med dem som faller utenfor?

Det er enkelt å hylle fellesskap når det er pakket inn i en inspirerende historie. Når vi ser mennesker reise seg og bli en del av noe større.

Men hva med dem som fortsatt står alene?

Den usynlige lagånden

Det er lett å heie når noen allerede er på vei opp. Når narrativet er tydelig: kampen, motgangen, fellesskapet som løfter, og den endelige triumfen.

Men hvordan møter vi mennesker før de passer inn i en inspirerende historie?

Hvordan ser vi dem som strever?

Hvordan heier vi på mennesker som ikke har et team rundt seg?

Hvordan bygger vi fellesskap i hverdagen, uten at det er en del av et TV-program?

Lagånd er en praksis

Den skjer i det små:

• Når vi tar initiativ til å inkludere noen.

• Når vi velger raushet fremfor rask dømming.

• Når vi gir støtte uten at det ligger en suksesshistorie i andre enden.

Den skjer i det store:

• Når vi organiserer arbeidsplasser, skoler og lokalsamfunn på en måte som gir rom for ekte fellesskap.

• Når vi utfordrer samfunnsstrukturer som skaper utenforskap.

• Når vi erkjenner at fellesskap ikke bare kan være noe vi romantiserer. Det må bygges, dag for dag.

Fra flukt til forankring

Pia har rett: Team PØLSA er en pause fra realiteten. Men det betyr ikke at det ikke også er ekte.

Kanskje er fellesskap noe vi trenger å flykte til, fordi det moderne samfunnet har gjort det vanskelig å finne det på egen hånd.

Selv har jeg kjent på dette. Jeg kan lett bli fanget i mine egne tanker og travle dager. Det er så lett å gå forbi folk som kanskje trenger en hånd, en prat eller bare et smil.

Det som virkelig treffer meg i Pias historie, er hvordan hun sier at hun endelig føler seg som en del av et lag. Dette er en erfaring mange av oss kanskje tar for gitt – men for noen er det en livsforvandlende opplevelse.

Spørsmålet er:

Hva gjør vi med den innsikten?

Lar vi fellesskap være noe vi beundrer på skjermen?

Eller tar vi ansvar for å skape det rundt oss, også når ingen ser på?

Fra innsikt til handling

Lagånd kan ikke bare være et konsept vi lar oss røre av. Det må være en måte vi lever på.

Å gå fra innsikt til handling er ikke alltid lett, men det er mulig.

Så la oss starte her:

Hva er den ene lille handlingen du kan gjøre i dag for å bygge fellesskap?

For fellesskap er ikke en flukt fra virkeligheten. Det er virkeligheten vi må bygge sammen.