Finnes det håp i ruinene?

Et barn ser opp mot himmelen. En eksplosjon rister bakken, og hjertet hamrer i brystet. En mor holder barnet tett inntil seg, men blikket hennes er tomt. Rundt dem ligger restene av et liv som var. En skole, et hjem, en gate hvor barn lekte, en møteplass hvor folk en gang lo sammen. Nå er alt stille, alt ødelagt.

På den andre siden av grensen sitter en annen mor, alene ved kjøkkenbordet, fingrene knuger rundt en kopp te. Hun ser ut av vinduet, men ser ikke. Nyhetene har nettopp fortalt at en soldat, kanskje hennes sønn, kanskje en venn, aldri kommer hjem igjen. Smerten er uendelig, men hjertet hennes er allerede hardnet. De er ikke som oss, har hun blitt lært å tro.

Hvordan har vi kommet dit? Hvordan har vi havnet i en verden hvor slike historier er blitt en del av vår daglige virkelighet?

Når vold blir mulig

Sammenhenger. Bånd. Forbindelser. Når disse brister, mister vi noe dypt og essensielt. Vi mister kontakten med hverandre, med historiene våre, med jorda under føttene våre. Når vi mister disse forbindelsene, blir vold en mulig vei. Ikke fordi mennesker i seg selv er onde, men fordi vi har glemt noe grunnleggende: Vi er vevd sammen.

Historier om oss og dem er ikke tilfeldige. De er vevd inn i kulturene våre, formet av medier og politikk, og overlevert fra generasjon til generasjon. I denne fortellingen er vi de gode, de som har rett, og de andre er de onde, de som truer vår eksistens, vår identitet. Frykten som følger med dette narrativet, skaper avstand. Den hindrer oss i å se den andres menneskelighet.

Når vi ser på de vi har blitt lært å frykte som noe annet enn oss selv, mister vi noe essensielt. Vi mister vår egen menneskelighet.

Så hvordan havnet vi her? Hvordan kan vi bryte ut av denne uendelige syklusen av frykt og separasjon?

Mønstrene som holder oss adskilt

For mange av oss er historiene om oss og dem dypt forankret. De er vevd så tett inn i samfunnet at vi ikke stiller spørsmål ved dem. Frykten for det ukjente, for det som er annerledes, er blitt en kraft som styrer våre valg. Disse historiene er ikke bare begrenset til politiske diskurser eller nasjonalistiske ideologier. De er synlige i hvordan vi behandler folk som er annerledes enn oss, i hvordan vi reagerer på mennesker i nød, på flukt, på grensen.

Hva skjer når vi lar disse historiene kontrollere oss? Hva skjer når vi lar frykten diktere våre handlinger i stedet for medfølelse, forståelse og nysgjerrighet?

De som har makt i samfunnet, enten det er politiske ledere, økonomiske eliter eller kulturelle influensere, holder ofte på disse fortellingene. Men makten ligger ikke bare hos de som styrer. Makten ligger hos oss alle. Hos de som lar frykten forme sine valg. Hos de som nekter å utfordre de eksisterende normene, og hos de som velger taushet fremfor å lytte.

Hjelpeløsheten vi føler i møte med kriser er også en fortelling. En fortelling som har blitt matet til oss: at vi som enkeltindivider er for små til å gjøre en forskjell, at vi ikke kan utfordre systemene som skaper urettferdighet. Hva om denne fortellingen er feil?

Å huske det vi har glemt

Hva om vi begynner å se på de båndene som er blitt slitt, men som fortsatt er der? Hva om vi ser på den andre, ikke som en fiende, men som et menneske, akkurat som oss? Hva om vi, midt i ødeleggelsene, begynner å plante frø, ikke bare i jorda, men i hjertene våre?

Veien tilbake til helhet begynner med forståelse, ikke hevn. Det handler ikke om å glemme smerten, men om å se forbi den. Det begynner i det små, i de øyeblikkene når vi velger å gjøre det som er vanskelig. Det handler om å stille spørsmål når vi hører noen si, de er ikke som oss. Det handler om å lytte, selv når det er ubehagelig. Det handler om å støtte de som bygger broer, ikke murer.

Når vi begynner å se på verden med et mer åpent hjerte og et åpent sinn, kan vi begynne å forstå at det vi ser som virkeligheten, ofte er en fortelling vi har arvet. En fortelling som kan endres. Og når vi begynner å endre historien vi forteller, kan vi begynne å helbrede de båndene som har blitt brutt.

Fra hjelpeløshet til handling

Det kan være lett å føle at vi er hjelpeløse. Vi ser på verden rundt oss og føler at vi som enkeltpersoner ikke kan gjøre en forskjell. Men hva om dette også er en del av den fortellingen som frarøver oss vår egen kraft? Hva om vi begynner å se oss selv som deltakere, som medskapere, i denne verdenen, i stedet for passive observatører?

Hva skjer hvis vi begynner å handle, ikke med store, dramatiske grep, men med små, men betydningsfulle steg?

• Å begynne med å utfordre våre egne fordommer og åpne oss for nye perspektiver.

• Å støtte de som jobber for forsoning og dialog, heller enn konflikt og splittelse.

• Å lære historien på nytt, ikke bare vår egen versjon, men også den til dem vi har lært å frykte.

• Å ta ansvar for den fortellingen vi viderefører, til våre barn, våre venner, vår verden.

Dette er ikke bare små handlinger. Dette er stegene som kan begynne å endre verden.

Helhet i praksis

I FLOW by Design handler alt om å se helheten. Helheten som binder oss sammen - kropp, sinn, samfunn, og natur. Vi er ikke isolerte enheter. Vi er vevd sammen, og det vi gjør påvirker andre. Helhet begynner med å forstå at vi er i samme båt, og at de valgene vi tar, har konsekvenser langt utover oss selv.

Når vi begynner å forstå dette, begynner vi å handle fra et sted av integrasjon og medfølelse. Vi kan begynne å reparere de bruddene som har oppstått mellom oss. Vi kan begynne å helbrede de dype sårene som har blitt påført samfunnet vårt. Vi kan begynne å forstå at vi ikke er maktesløse, men at vi har en kraft til å skape forandring hver eneste dag.

Er håpet tapt?

Kanskje det føles som håpet er tapt i denne verdenen som virker preget av ødeleggelser og frykt. Men midt i ruinene er det fortsatt frø som kan plantes. Frø av forståelse, medfølelse, og handling. Når vi begynner å handle, i små, men kraftfulle steg, kan vi se hvordan verden rundt oss begynner å endre seg.

For når vi begynner å huske, begynner vi å forstå at helheten vi har lengtet etter, allerede er innen rekkevidde. Veien tilbake til helhet begynner med oss. Og kanskje en dag, vil et barn på begge sider av grensen ikke lenger se opp mot himmelen for å vente på bomber, men for å se fuglene som flyr fritt.