Uten filter

I 2015 sto jeg ved et veiskille jeg aldri hadde sett komme. Året begynte som vanlig – fylt med planer, mål og den velkjente følelsen av at jeg skulle "ta kontroll" over livet mitt. Jeg skulle være sterk, effektiv og alltid i forkant. Men det året lærte meg en dyrekjøpt lekse: Alt vi prøver å kontrollere, kan på et øyeblikk gli ut av hendene våre.

Gjennom året opplevde jeg flere tap som virkelig rystet meg, en serie hendelser som rammet mennesker rundt meg. Mennesker jeg så opp til, beundret for deres styrke, deres evne til å prestere, deres tilsynelatende gode liv, valgte å avslutte sine egne. Sjokket var lammende. Disse var mennesker som, i mine øyne, hadde alt. De var vellykkede, respekterte og så ut til å mestre livet. Hvis de ikke klarte å holde seg oppe – hva da med meg?

Denne tanken ble som en skygge som fulgte meg gjennom dagene. Jeg ble livredd for å havne i det mørket jeg fryktet de hadde kjent på. Redd for å vise svakhet. Så jeg gjorde det eneste jeg trodde jeg kunne: Jeg løp enda raskere. Jeg trente hardere, jobbet mer, fylte kalenderen med oppgaver som skulle bevise for meg selv og andre at jeg hadde kontroll. Masken min var plettfri. Ingen skulle kunne ane hva som foregikk under overflaten.

Men inni meg begynte ting å smuldre opp. Kroppen ga stadig tydeligere signaler. Søvnproblemene ble umulige å ignorere. Jeg våknet om natten med hjertebank, og hver dag føltes som et nytt løp i en endeløs kamp. Jeg kjente en uro som aldri forsvant – en uro jeg ikke engang turte å sette ord på. Men likevel presset jeg meg gjennom, fast bestemt på å holde fasaden intakt. For hva ville skje hvis jeg mistet grepet?

Det tok tid før jeg innså at jeg ikke kunne fortsette slik. Å "ta meg sammen" var ikke lenger et reelt alternativ. Kroppen min tvang meg til slutt til å bremse, og etter mye motstand søkte jeg hjelp. Jeg husker første time hos psykologen som om det var i går. Selv der, i et rom som skulle være trygt, fant jeg meg selv maskerende. Jeg snakket om problemene mine på en måte som fikk det til å høres bedre ut enn det var. Jeg fortalte halvsannheter, pakket inn følelsene mine i ord som var komfortable å høre på. Jeg var så vant til masken at jeg ikke engang visste hvordan jeg skulle ta den av.

Etter mange samtaler og lange øyeblikk med stillhet, begynte en erkjennelse å sive inn: Masken jeg hadde båret for å beskytte meg selv, hadde også vært mitt fengsel. Den hadde skilt meg fra følelsene mine, fra behovene mine – fra meg selv. Jeg hadde brukt så mye energi på å være sterk for andre, at jeg hadde mistet kontakten med hvem jeg egentlig var.

Denne innsikten var smertefull, men også befriende. For når vi først ser masken for hva den er, kan vi begynne å velge noe annet. Jeg begynte å øve på noe jeg aldri før hadde våget: å være sårbar. Jeg spurte meg selv, igjen og igjen: Hva føler jeg akkurat nå? Hva trenger jeg? Det var som å lære et helt nytt språk. Og det krevde mot. Mot til å møte mine egne følelser, mot til å vise meg sårbar overfor andre, og mot til å være ærlig med meg selv.

Å slippe masken er en prosess – og den er alt annet enn lineær. Selv nå, mange år senere, finner jeg meg selv tidvis i å ty til den igjen. Men det jeg har lært, er at sårbarhet ikke er en svakhet. Det er en styrke. Når vi tør å ta av masken, åpner vi opp for en frihet som er ekte. Friheten til å være hele mennesker, med både lys og mørke.

Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg si: Du er ikke alene. Og du trenger ikke å bære byrden alene. Det finnes en styrke i å være sårbar, i å slippe fasaden og i å møte livet som det er. For i det rommet – der vi møter oss selv uten filter – kan vi finne tilbake til oss selv. Og det, tror jeg, er der ekte styrke ligger