Hva om løsningen ikke er å vinne, men å endre spillet?

Har du noen gang sittet i et møte og fått følelsen av å være med på stol-leken? Ti mennesker i et rom, men bare ni stoler. Når musikken stopper, handler alt om å kapre en plass. Spisse albuer, retoriske krumspring og strategisk selvhevdelse. Ingen stopper opp og spør: Hva om vi hentet en stol til?

Denne dynamikken gjennomsyrer ikke bare arbeidslivet, men også skolen, samfunnsdebatten og sosiale medier. Vi lærer å konkurrere om posisjon, om anerkjennelse, om ressursene som finnes. Selv det å innta offerrollen kan bli en strategi for å posisjonere seg riktig. Men den dypeste lærdommen av feil og svakheter ligger ikke i hvordan vi bruker dem til vår fordel – men i hvordan de åpner oss for refleksjon, ny forståelse og ekte vekst.

Hva om løsningen ikke ligger i å vinne, men i å endre spillet? Hva om verdien ikke ligger i å kjempe om det eksisterende, men i å bringe flere stoler til bordet – sammen?

Når vi går fra 'se meg' til 'jeg ser deg', skaper vi rom for ekte dialog. Når vi går fra 'å skape verdi for oss selv' til 'å gi verdi til andre', utvider vi perspektivet. Når vi beveger oss fra konkurranse til refleksjon, fra knapphet til samskaping, finner vi ofte de løsningene vi egentlig trenger.

De største mulighetene ligger sjelden i å vinne innenfor eksisterende rammer, men i å våge å skape noe nytt. Så hvordan kan vi slutte å kjempe om stolene – og heller bringe flere stoler til bordet?