Katastrofe

Jeg har gjort en blemme, en feil som kan få konsekvenser. Stressresponsen slår inn og umiddelbart går jeg inn i mine automatiske mønstre:

1. Katastrofetenkning

Jeg forsøker å løse problemet i tanken, hvorpå jeg begir meg inn i en endeløs rekke av mulige utfall av den mindre heldige sorten. Scenarioet kommer helt ut av proporsjoner.

2. Selvkritikk

Kritikken når uante høyder og jeg blir min egen verste fiende. Jeg er mobber og mobbeoffer på en og samme tid.

Resultatet er at stressresponsen opprettholdes, jeg mister fokus og blir uengasjert i det som foregår i øyeblikket. Jeg nedprioriterer meg selv, sover dårlig og mister apetitten. Jeg blir sliten, urolig og nedstemt. Potensialet for å gjøre ting jeg vil angre på senere er stort i denne fasen.

Vi har alle sammen tendenser til lignende reaksjonsmønster i ulik grad - en naturlig konsekvens av å leve i et samfunn der feil blir sett på som svakhetstegn, uholdbare og uakseptable. Vi kan snakke mye om at vi må være åpne og at det perfekte er det uperfekte, men når du hører de samme stemmene dømme og kritisere bak andres rygg (eller i heftige ordelag på SoMe) mister ordene sin kraft.

I dette øyeblikk takker jeg for at jeg har lært meg å bli bevisst på mine reaksjonsmønstre. Lenge var jeg en "positivitetstyrann" som mente det var bare å ta seg sammen. Med det så trykket jeg ned de ubehagelige følelsene, bet tenna sammen og smilte bredt. Resultatet kom i en alder av 40 i form av panikkanfall, angst og insomnia.

Livet setter seg i kroppen; Dersom vi ikke er tilstede i øyeblikket og bevisst på våre automatiske reaksjonsmønstre; Dersom vi ikke sørger for å lytte til og møte kroppens behov - vil kroppen selv sørge for at vi må stoppe opp.

Når du blir bevisst dine reaksjonsmønstre blir du gitt en gylden mulighet:

1. Bli bevisst og reduser stressresponsen.

Stopp opp når du oppdager hva som er i ferd med å skje. Å gi seg selv tid til å finne ro er en forutsetning for å se situasjonen klart og se på den fra ulike perspektiver.

2. Aksepter og vær ærlig

Vær åpen og ærlig om det som har skjedd. Informer de som eventuelt trenger å vite. Om mulig, snakk med noen om hvordan du har det. Vær konkret og ikke la historien om det som har skjedd eller kan skje komme ut av proporsjoner. Ingen skade skjedd? Vel, ikke finn på potensielle skader i fantasien.

3. Gi slipp, tilgi og gi omsorg.

Å gi slipp handler ikke om å unngå eller glemme, det handler om å se det som har skjedd og det som er utenfor din kontroll, uten å la det skygge for veien videre. Skam og dårlig samvittighet kan si deg noe om hva som er viktig for deg, anerkjenn verdiene dine. Møt deg selv som du ville møtt et barn som søker trøst, tilgi og skap trygghet.

4. Sett deg en Intensjon.

Hvem velger du å være i denne situasjonen? Er du et offer eller kan du bruke situasjonen til å lære og utvikle deg?

5. Følg intensjonen din gjennom handling.

Gjør det du trenger å gjøre. Reduser konsekvensene og vurder om det er noe du kan gjøre annerledes for at det ikke skal skje igjen.

6. Manifestere det du har gjort.

Ta inn det gode og gi deg selv anerkjennelse for hvordan du har håndtert situasjonen.

Faktum er at vi alle gjør feil, uten unntak! Så tenk deg om før dømmer deg selv eller andre for feilene som er gjort.